onsdag 27. oktober 2010

Hjemmelaget lasagne

Ble lasagne i går. Litt for sent huska Matriarken at den ildfaste glassforma var gått over i historien. Den glaserte støpejernsforma som Bestemor laga mye god mat i fikk gjøre nytta. Selv om den ble litt i minste laget til de mengdene som fruen hadde laga til.
Etter at Matriarken har kommet over sin aversjon mot å lage hvitsaus, har lasagne blitt et mer vanlig innslag på menyen. COOPs billigsalg på kjøttdeig i høst har gjort at fryseren har bugna av sortsen, noe som har utfordra fantasien litt. Kan bli langsamt med bare tomatsaus, pasta og risotto.
Ei varm stekepanne er et must når man skal steke kjøttdeig. Sukkeret i kjøttet karamelliserer bedre når det stekes på ei god varm panne, og man får en mye bedre smak. Ei støpejernspanne holder godt på varmen og gir jevn steking. Har ikke helt skjønt det med aluminiumspanne, men det er vel noen som har det, siden de selges i stadig nye utgaver.
Adressa hadde et oppslag sist uke om at "Posesuppe er omsorgssvikt", en påstand som er tatt helt ut av sammenheng og er mer egna til å selge aviser enn til folkeopplysning om kosthold. Oppslaget og en del påfølgende bloggposter har ført til at Matriarken har tenkt mer på heimlaga mat og hva hu har gitt ungene oppgjennom årene. Både av mat og av kunnskap om å lage mat selv, siden det knapt er posesuppe i huset. Og i tilfelle er den så full av alskens grønnsaker, pølsebiter eller anna snadder, at den nærmest blir som smakstilsetning å regne.
Sia Matriarken er sykemeldt for en nakke som ikke takler å arbeide med hodet nedover, har a hatt tid til å tenke på andre ting. Holdningene hu møter for eksempel. Og hva som ligger bak holdningene som styrer vår oppførsel mot andre. Selv om det ofte er lite gjennomtenkt det vi viser i hverdagen, i vår daglige omgang med hverandre, er det vel heller sjelden at det ligger no vondt i det? Er vel mer at vi ikke tenker over hvordan det vi gjør virker inn på andre. Og at vi kanskje er mer skeptiske til nye ting enn vi liker å innrømme?

søndag 24. oktober 2010

Mat, commodity, livsnødvendighet eller luksus?

Commodity er et av de engelske orda som er vanskelig å oversette. Men det betyr en vare som er vanlig og som selges i store kvanta med liten fortjeneste pr enhet. Mat er en sånn vare, PC-er også en slik vare og mobiltelefoner må vel etterhvert regnes som en. Ellers overlater Matriarken til Wikipedia å forklare begrepet (på engelsk).

Fårikål i heimen i dag. Enkelt, kjapt og godt. Men det er visst ikke slik man oppfatter heimlaga mat som er laga fra grunnen av. Fårikål er faktisk enda bedre dagen etter, så det er ei stor gryte som står i stekeovnen og godgjør seg. Blir bakte poteter til og sist Helsesøstra var til middag lurte a på hvor grønnsakene var, helt til hu kom på at de var oppi fårikålen i form av kokt hodekål. Norske matskikker er ikke alltid like enkle når man ikke har norsk som morsmål.

Sist uke kunne den lokale blekka fortelle at "Posesuppe er omsorgssvikt" på framsida like godt. Javel, i en travel hverdag kan posesuppe og ferdigpizza være greie alternativer?
Publiser innlegg

Matriarken vokste opp med ei mor som ville ha hushjelp/dagmamma mens a selv var på arbeid. Hu kom da heim til ferdig middag og slapp den biten. Og i helga var det like mye pappa som styrte på kjøkkenet. Sånn at det ble ikke så mye opplæring i kjøkkenstyring i barndomsheimen. Og med tre gutter har det kanskje ikke blitt så mye som har blitt ført i arv heller? Ynglingen klarer å ordne seg eggerøre og steke frossenpizza. Og bake brød. Posesuppe kom vel ikke på bordet før han ble 17 - 18? Og da er den forsterka med grønnsaker og pølsebiter så det holder.

Men er kjappmat så kjapp egentlig? Og er den tida ved kjøkkenbenken egentlig så lite verdifull at vi ikke vil bruke av vår tid der? Og rent økonomisk, vil ikke fornuftige innkjøp av råvarer gi like god mat til samme pris og ikke så veldig mye mer tidsforbruk?

Vi bruker i dag en god tier pr hundrings vi tjener på mat. Likevel syns mange at maten er dyr. Er det en realitet eller er det noe som henger igjen fra den tida maten faktisk var dyr, sett i sammenheng med hvor mye man måtte arbeide for å kjøpe samme mengde mat? Tar vi oss tid til å holde oversikt over økonomien, slik at vi har den nødvendige kronasjen til mat? Eller lar vi kredittkortet bestemme hvor mye mat vi har råd til?

Har vi blitt så opphengt i det gode liv med ferier og fritidsaktiviteter som vi før bare kunne se langt etter, at vi har glemt at mat faktisk er en livsnødvendighet som vi må ta alvorlig, for å kunne leve det gode liv? Har vi et bedre liv når vi tar med ferdigpizza til 200 kr + hjem til en alminnelig hverdagsmiddag? En pizza laget fra grunnen er ferdig på en time, koster under halvparten og den tida deigen hever og pizzaen stekes, kan man bruke til anna husarbeid som likevel må gjøres. Javel, så er man sulten når man kommer hjem fra jobb, og den sulten krever å bli stilt tvert og med en gang. Men man dør ikke av å vente tre kvarter - en time på mat, selv om man er utslitt etter jobb.

Er det noe i tida at vi skal ha dekket selv de enkleste behov før de oppstår? Er vi på en måte bortskjemt av at alt kan skje nå og med en gang? Drar vi denne muligheten med oss også inn på kjøkkenet og til matbordet? Har vært noen høylytte meningsutvekslinger ved Matriarkens matbord om radio/tv skal stå på under måltidet. For hu vil ha tid og ro til å spise sammen med familien, samfunnet går fort nok ellers rundt oss.

lørdag 9. oktober 2010

Innholdsrikt

Uka har vært rimelig innholdsrik. Praksisbesøk hos Barne- og Ungdomsarbeiderne som er i praksis i barnehager rundt omkring. Tirsdag var det tirsdagsvafler med mye trivelig besøk. Båttur med snekkermesterinnen x2, jobbintervju, høstfest på Dagtilbud Midtbyen, avlyst MC-tur som kunne blitt årets siste, blogging, enda mer ordlek, gjesteinnlegg hos Aspergman.com og bittelitt pensumlesing. Blogging kan være litt tidkrevende, men det ble da tid til et gjesteinnlegg fra Bente og en hilsen til den kinesiske ambasade i anledning fredsprisen til Liu Xiaobo

Derfor har det ikke vært de store utskjeilsene i kulinarisk sammenheng, men det blir kjøttsuppe i morra, søndag, så noen utfordringer er det da på kjøkkenfronten ;)

onsdag 6. oktober 2010

Veganmisjonens frokostvafler med en Matriarkalsk vri

Tirsdag var første tirsdagsvafler for  høsten. Og Matriarken tenkte å prøve Veganmisjonens Froksostvafler. Hu syns det er artig å prøve no nytt, og vegansk mat er no helt annet enn det hu er vant til. Så hvorfor ikke?
Veien til helvete er brolagt med gode intensjoner heter det. Og det vet Matriarken litt om, og det ble ikke likere denne gangen heller. For oppskrifta er som følger:

2 dl røde linser (målt i tørr tilstand) (tilsvarer ca 3 dl ferdig kokte)
ca 5 dl mandelmelk (eller annen vegetabilsk melk)
2 gulrøtter, raspet (=ca 2 dl)
2 ss linfrø
ca 4 dl fint mel
en dæsj olje
1 liten ts spisskummen (kan sløyfes)
pittelitt salt
en dæsj agavenektar eller annen søtning




1. Kok linsene i rikelig med vann i 10 min. Sil av vannet. Evt kan du bruke en linserest fra dagen før.
2. Mens linsene koker kan du begynne med å raspe gulrot i en stor bolle. Bland inn resten av ingrediensene til røra og stek i vei :)
(Om du synes røra blir for tynn eller tykk, spe med litt mer mel/væske).

Røde linser hadde de på OBS! så det var greit. Mandelmelk var det verre med, så der ble det en snarvei med kumelk. H-melk og Kefir i skjønn forening. Ikke hadde fruen Spisskummen, eller Spisskarve som Wikipedia kaller krydderet. Kan sløyfes sto det, og siden kardemomme er en nødvendighet i vafler, ble det kardemomme i stedet. Ble litt mer enn en dæsj olje, nærmere tre desiliter rapsolje havna oppi røra etterhvert. Og sukker. Agavenektar er ikke vanlig i Karavanseraiets spisskammers, så det ble enda en snarvei.

Mens a holdt på med dette begynte Matriarken å fundere på dette med vegansk mat, de funderingene finner du her. Ble da litt respons på de funderingene òg. Trivelig :)

Kjøkkenmaskinen har sunget på sitt siste vers nokså lenge, men henger enda såpass sammen at den klarer å røre sammen ei vaffelrøre. Erstatning ser det ut for at det er minst like lenge til, lite plass til sånne småting i budsjettet.

Åvikens Classic, et av de beste doble vaffeljernene som er å få, sleit med å steike vaflene. Årsaken er at fruen bruker å smelte smør og ha i røra. Hu har ikke helt trua på det å smøre jernet mellom hvert hjerte. Noe hu sikkert burde...
Iallfall svidde vaflene seg godt fast, selv med mye rapsolje i røra og smør på begge sidene av jernet mellom hver omgang.

Egentlig ikke noe spesielt med disse vaflene. Er jo ikke hver dag fruen lager vafler med gulrot, men det var helt greit. Går ofte grøtrester i vaffelrøra, og linsene oppførte seg likedan som risen i røra og i vaflene. Linfrø har virkning på avføringa, så det var ikke så dumt.

Lindis snakka no om Belgiske vafler, så dette kan bli spennende...

søndag 3. oktober 2010

Tirsdagskveld = vafler

Blir tirsdagsvafler fra nå tirsdags førstkommende kveld.

Begynte så smått med å invitere på vafler nå sist vinter, og nå i høst har det vært flere spørsmål om ikke det ble vafler på tirsdagskveldene igjen. Så nå blir det :D